I går kunne Siv Jensen fortelle Dagbladets lesere om hvordan hun vil ”kuppe Norge”. For oss som holder demokratiet høyt, er dette en snodig formulering. Det er velgere i valg som avgjør hvem som skal styre landet.. Uansett er de fleste av forslagene fra Frp gjenbruk av umoderne politikk pakket inn i nye ord og vendinger.

Jeg har fire kommentarer til Frps masterplan:

1) Noen av skoleforslagene er slett ikke dårlige. Det er kanskje fordi at denne delen av ”kuppforslaget” er en blåkopi av Arbeiderpartiets skolepolitikk. Flere timer i de viktigste fagene, mer tilpasset opplæring, bedre læringsmiljø og daglig fysisk aktivitet, er alle elementer i vår tenkning omkring helhetlig skoledag. Det er ikke uten grunn at regjeringen allerede har innført seks nye uketimer i grunnskolen, tid til mer fysisk aktivitet på mellomtrinnet, tilbud om frukt og grønt og ikke minst leksehjelp. Velkommen etter, Frp!

2) De andre forslagene er langt mer alvorlige – og vil som jeg uttaler i dagens Dagbladet – rasere fellesskolen. Her viser Frp for alvor at de er et mørkeblått og markedsliberalistisk parti med en nærmest naiv tro på konkurranse og markedsstyring. Av forslagene kan nevnes fullt frislipp av private skoler, offentliggjøring av alle resultater, nasjonalt ”fritt skolevalg” (som i realiteten blir ufritt for mange), innføring av stykkprisfinansiering og individuelle lærerlønninger (det siste kommer ikke direkte frem i Dagbladets artikkel, men Frp foreslår dette med jevne mellomrom). Hver for seg er ikke disse forslagene veldig farlige. Det er summen av tiltakene – dersom de blir innført – som vil endre det norske utdanningssystemet radikalt.

Konsekvensene kjenner vi alt for godt fra andre land; dårligere kvalitet, mindre sosial utjevning og utvikling av A- og B-skoler. Resonnementet er ganske enkelt: Gjennom aktiv offentliggjøring av skolenes resultater vil elever med ressurssterke foreldre alltid søke seg til de tilsynelatende beste skolene. Karakterbaserte inntakssystemer innebærer at elever og foreldre kan gå på «skoleshopping». Elever med gode karakterer sikres fritt valg av skole, mens elever med svakere faglige forutsetninger og lavere motivasjon, blir taperne i konkurransen. Forskjellene mellom skoler som blir stemplet som henholdsvis de beste og de dårligste, kveler lokalt initiativ. Dette påvirker igjen strømmen av lærere. Ambisiøse pedagoger vil arbeide på skoler som fremstår som vellykkede. De dyktigste elevene og lærerne ender derfor opp i såkalte A-skoler. Tilbake står de mindre populære B-skolene. Her finner vi elever med svake faglige forutsetninger, lærere med sviktende motivasjon, og skoleledere som sliter med vanskelige budsjetter fordi stykkprisfinansieringen straffer skoler med lav søkning. Konkurransen om elevene resulterer i at naboskoler med godt innbyrdes samarbeid plutselig blir rivaler som er prisgitt sin til hver tid gjeldende popularitet. OECD kaller dette for «en ond, nedadgående spiral som det er nesten umulig å komme ut av» (Equity in Education 2006).

Arbeiderpartiet er et kunnskapsparti. Det innebærer blant annet at vi gjennomfører politikk som er kunnskapsbasert. De siste PISA-resultatene viser med all styrke at denne strategien har vært vellykket. Hvorfor vil Frp da skape uro og misnøye gjennom å utsette norske elever for ideologiske eksperimenter? Arbeiderpartiet har dessuten store ambisjoner på vegne av alle elever. Vi jobber hardt i landets kommunestyrer og fylkesting for at alle skoler skal være A-skoler. Hvorfor synes Frp at B-skoler er greit? Hvilke elever må ta til takke med dette tilbudet? Elever flest?

3) Frp gjentar at ”SFO skal være et selvfinansierende tilbud om barnepass”. Det er nærmest utrolig at et parti som vil bli tatt på alvor mener at foreldre enkelte steder skal betale over 50.000 kroner i året for at ungene skal få et godt tilbud etter skoletid. De aller fleste elevene deltar i dagens SFO-tilbud. Dette er en arena for læring, lek og mestring. Med Frps politikk vil kun barn av de rikeste kunne delta. De som tror at SFO primært er ”barnepass”, har åpenbart ikke forstått sammenhengen mellom leksehjelp og sosial utjevning.

4) Frp kan i sin ”kuppiver” umulig ha fått med seg at høstens valg er et lokalvalg. Flere av forslagene innebærer lovendringer som bare Stortinget kan gjøre. Andre forslag er det nærmest umulig å gjennomføre i enkeltkommuner. De fleste forslagene koster mye penger, og det er uvisst hvordan dette skal finansieres all den tid Frp vil kutte mest mulig i lokale skatter og avgifter.

Konklusjon: Jeg gleder meg til valgkampen!